For avballansert?

Har tradisjon gjort min gudstjenestesmak mer avbalansert og mindre emosjonell enn det Herren ønsker seg? Jeg spør meg selv etter å ha lest Salme 95. Den starter: Kom, la oss juble for Herren og rope høyt for vår frelses klippe! La oss tre fram for ham med lovsang og hylle ham med sang og spill!
Rope høyt, rope ut begeistringen er ikke det jeg gjør for mye av når jeg er på gudstjeneste. Heller ikke så ofte at jubelen bryter kraftig løs.
Så motsatt litt lenger ned i salmen: Kom, vi vil bøye oss og tilbe, bøye kne for Herren, vår skaper! (v.6)
Fortsatt har jeg med meg som et godt barndomsminne: At far og mor og noen naboer hver mandag kveld hadde bønnemøte. Les et ord fra Bibelen og bøyde kne. Uttrykte sin ydmykhet og ba inderlig til Herren. Lenge og godt!
Jeg håper ikke savnet av det emosjonelle ligger i mangelen på fascinasjon... Uansett: Livaktige følelser drives ofte av fascinasjon...
---------

Wangprosjektet

Som jeg forteller i http://trygtly.blogspot.com/2009/02/ut-i-sene-nattetimer-ja.html er vår del av søknadsjobben for det inntektsgivende Wangkirkeprosjektet gjort. Så nå får det bli hva Herren vil... Alltid godt å kunne stå sammen i forbønn...