Har jeg det som Kaleb og sier som en avsluttet president: Yes, we can! Eller som de ti andre som var med på utspeidingen av Kanaan og en mulig erobring: - Helt umulig.
4. Mosebok 13 og 14 forteller historien. I ferden fra Egypt hadde Israelsfolket nådd grenselandet mot Kanaan. På Herrens ordre plukket Moses ut en fra hver av de 12 stammene for å speide ut hjemlandet og forberede erobring. Tross et land fullt av melk og honning vendte 10 av de 12 hjem som store pessimister. Sammenlignet seg selv med folket som nå bodde i hjemlandet. Ingenting å stille opp med.
Kaleb derimot: - Dette klarer vi! Hvorfor? Ikke fordi han hadde sånn tro på seg selv. Men fordi han viste at når Herren vil, kan vi. Tro og tillit til Herrens plan, til Gud selv. Kaleb så seg selv i Guds bilde. Ikke Gud i sitt bilde som brorparten av folket rundt ham. Som så førte til 40 års ørkenvandring.
Hva så meg meg? Definerer jeg Gud ut fra mitt eget resonnement? Eller, jeg tar til meg hva disiplene erfarte da Jesus stilte stormen: Både vind og sjø adlyder ham. Matt. 8.27 Og lever så nær Herren at jeg tar fatt på hans marsjordre. Selv om det ser umulig ut. Fordi han vil og kan. Da kan jeg også.
søndag 26. februar 2017
fredag 24. februar 2017
Hvorfor?
Leser igjen: Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud - Rom. 8.28 Ikke noe prutningsmonn, ikke noe "ja, men". Kort og godt: Alle ting.
Fornuften er ikke umiddelbart med. Men det henger bedre sammen når jeg fortsetter til neste vers, 29, og: ...til å bli formet etter hans Sønns bilde.
Spesielt "formet". Som så gir meg en assosiasjon om pottemakeren og den illustrasjonen Jeremia fikk - Jeremia 18 - om en røff formingsprosess.
Da ender det opp med det helt avgjørende spørsmålet: Er dette at Jesus er såret for mine overtredelser - for min synd. Og det gjenfødte livet han da har gitt meg så avgjørende i livet mitt at han betyr alt framfor alt annet? Ja, at hans avgjørende kjærlighet til meg skal bringes til menneskene rundt meg gjennom mitt Jesusvitnesbyrd?
Da kan det gjerne hende at det kantete i meg må synliggjøres via krevende hverdagsutfordringer og formes om. Eller som Johannes sa om Jesus: Han må vokse, jeg må avta... Joh. 3.30
Fornuften er ikke umiddelbart med. Men det henger bedre sammen når jeg fortsetter til neste vers, 29, og: ...til å bli formet etter hans Sønns bilde.
Spesielt "formet". Som så gir meg en assosiasjon om pottemakeren og den illustrasjonen Jeremia fikk - Jeremia 18 - om en røff formingsprosess.
Da ender det opp med det helt avgjørende spørsmålet: Er dette at Jesus er såret for mine overtredelser - for min synd. Og det gjenfødte livet han da har gitt meg så avgjørende i livet mitt at han betyr alt framfor alt annet? Ja, at hans avgjørende kjærlighet til meg skal bringes til menneskene rundt meg gjennom mitt Jesusvitnesbyrd?
Da kan det gjerne hende at det kantete i meg må synliggjøres via krevende hverdagsutfordringer og formes om. Eller som Johannes sa om Jesus: Han må vokse, jeg må avta... Joh. 3.30
Abonner på:
Innlegg (Atom)