Siden jeg skrev om Enok som behaget Herren, har verbet som substantivet holdt tak i meg. At jeg lever et liv som er Gud til behag, gi han glede, ære han. I starten av Rom. 12 skrives det sterkt om dette: Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. (v.1)
Men hvordan mer konkret?
Fortsettelsen av Rom. 12 gir klare føringer. Spesielt et par av dem har en påminnelse til meg: På samme måte er vi alle ett legeme i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer. Vi har forskjellige nådegaver... (v.5-6) At jeg bruker og behager mine omgivelser og Herren med nådegaven jeg har fått.
Dessuten: Vis oppriktig kjærlighet, avsky det onde og hold dere til det gode. (v. 9) Behage. Som bare er en introduksjon. Påfølgende vers har svært konkret beskjed om hva det å behage innebærer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar