I går møtte jeg akkurat et slik ord som går rett inn i hjertet. Jeg les en tekst fra 2.Krøn. 20. Teksten beskriver en en vanskelig situasjon for Judafolket. Fiender på alle kanter og trussel om krig. Hva så?
Kong Josjafat samlet folket for bønn og sier åpent til Herren: Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg. (v.12)
Denne versebiten rørte ved meg.
At jeg midt i det som ikke ser veldig opplagt ut, det som er usikkert, det som stresser meg, alltid beholder den indre øyekontakten med Herren. Involverer han i alt.
Da kan det gjerne hende at jeg ikke bare holder øyekontakten for å dele med Herren det som er vanskelig.
Raskt kan det skje at det snur. At jeg istedet finner meg selv begynnelsen av Salme 121 som også snakker om å løfte blikket - med denne konklusjonen: Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord. (v.2)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar