Vet at jeg sitter i glasshus, men frister meg likevel frampå med et spørsmål, like mye til meg selv som andre rundt meg: - Hvor mye ligger det i oss å oppsøke mennesker på livets skyggeside?
Spørsmålet kommer etter igjen å ha lest om den fortapte sønnen (Lukas 15) og andre beretninger om Jesus blant tollere og syndere. Kan ikke skjønne annet enn at det lå i hjerterota til Jesus å oppsøkte de, de veletablerte så ned på, de som følte seg utenfor det gode selskap. Gjerne slik at det provoserte "The establishment"
Preges dagens gjennomsnittlige menighet av et tilsvarende og oppsøkende engasjement? Henter vi inn de som har gått på en smell, tråkka utfor, eller ser beskjemmet ned når de vellykkede nærmer seg. Ja, også slik at vi ikke bryr oss om noen i kretsen rundt oss rynker på nesa over å få inn i felleskapet noen uten etablert dresskode?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar