Uavlatelig...

Ganske ofte får jeg påminnelsen: ...be uavlatelig - fra 1.Tess. 5.17. Da ser jeg også at hva jeg les som ung i 1930-oversettelsen henger ved. Kanskje også fordi "uavlatelig" fortsatt for meg er et godt uttrykk. Bedre enn 1978-oversettelsen som sier: be stadig, mens det i 2011 lyder: be uavbrutt - For meg mye mer synonymt med uavlatelig enn stadig...
Utleggingen får jeg i hva Oswald Chambers nettopp idag skriver: We should get in the habit of continually seeking His counsel on everything, instead of making our own commonsense decisions and then asking Him to bless them i sin "My utmost for his highest"  
Uavlatelig be om Herrens råd framfor å be om hans velsignelse over egne beslutninger... Hele poenget...