Kan det være at jeg gjør Jesu kallelse av sine disipler Mark 1,14-20 til mer enestående enn det den var? Spesielt tenker jeg på responsen: Straks lot de garnene ligge og fulgte ham. (v.18) Som for meg blir en påminnelse om å være var for et signal fra Jesus. Være var. Eller som som Rom 8.6 sier: Men de som lever etter Ånden, er opptatt av det som hører Ånden til. Som vi av og til sier: - Jeg ble minnet om... Hva gjør jeg da? Blir min respons som disiplenes: Straks...
Det kan være at jeg tenker: - Dette blir vanskelig... Det passer ikke. Andre ord for at jeg blir litt redd. Ikke tør. Men hva om jeg da hindrer et svar når Herren vil svare: Herre, du hører hva de hjelpeløse ønsker, du vender øret til og gir dem mot. (Salme 10.17) Da gjelder det å ha i mente: Alle som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle være redde. Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper: «Abba, Far!» (Rom. 8.15-15) Dette gir god grunn til å være frimodig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar