Samtalen salminsten bak Salme 42 har med seg selv, forteller meg mye om å kunne ta et skritt utenfor meg selv når det føyker. Ja, ståa er adskillig tøffere en den poetisk vakre innledningen: Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud. (v.2) Vers 4 forteller: Mine tårer er blitt min mat både dag og natt. Dagen lang kommer folk og sier: «Hvor er nå din Gud?» Likevel: Hvorfor er du full av uro, min sjel, hvorfor stormer det i meg? Vent på Gud! (v.6)
Jeg har et bedre utgangspunkt for å si "Vent på Gud". Hvorfor? Kol. 1.15 gir et svar: Han er den usynlige Guds bilde... Vers 19 utdyper ytterligere om Jesus: Det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham. Så da vet jeg mye om hvem jeg venter på når det stormer...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar