Noen ganger blir et skriftord som ei pil rett i hjertet mitt. Sånn da jeg les: Det var en liten by, og i den var det noen få menn. Da kom det en mektig konge mot den. Han kringsatte byen· og bygde store bolverk mot den. Det fantes der i byen en mann som var fattig, men vis. Han kunne ha berget byen med sin visdom, men ikke et menneske tenkte på denne fattige mannen (Forkynneren 9.14-15)
For meg gikk / går tanken rett til dagsenteret i Łódź. Vi har vise mennesker i den flokken som bruker dagsenteret. Den visdommen må brukes. En ressurs for å komme ut av sin egen kringsetting: Fattigdom.
Som det står i neste vers: Visdom er bedre enn styrke...
Så må ikke denne dommen bli over oss som driver arbeidet: ...men den fattiges visdom blir foraktet, og ingen hører på det han sier. (v.16).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar