Ofte slår det meg hvordan det mest opplagte er det mest utfordrende. Som når Peter i sitt første brev runder av med en klar melding om ydmykhet. Uten prutningsmonn skriver han: Og alle skal dere være kledd i ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. (5, 5)
Tilsynelatende selvfølgelig. Likevel, ser jeg inn i meg selv, kikker jeg rundt meg, står eksempler på såret stolhet og påfølgende gnisninger i kø.
Tenker jeg meg videre om, ser jeg en nær sammenheng mellom det Peter setter på plakaten og hva Paulus skriver om i berømmelige 1.Kor.13 om kjærligheten: ...den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. (13, 5). En besnærende god definisjon på ydmykhet.
Så ser jeg også at ydmykhet ikke bare gjelder for forholdet til de rundt meg, men minst like mye mitt forhold til Herren: Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden kommer. (1.Pet.5,6)
Kanskje det kan sies så enkelt: Uten ydmykhet, ingen tro...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar