Igjen har deler av troskapitlet, Hebreerne 11 blitt en tekst for refleksjon hos meg. Spesielt i siste del (v.32-40) som i kortfattede ord beskriver mye dramatikk. Både under, lidelse og død.
Spent på pinebenk, pisket, steinet, ja til og med saget i stykker. Verre enn vi vil tenke på.
Uansett, de ga ikke opp sin Gudstro. Hvorfor?
Jeg finner ikke bedre svar enn i v.27. Denne gangen om Moses: Det var som han så den den usynlig og derfor holdt ut.
Sagt i enkle ord: De levde nær Herren. Hadde lært han å kjenne. Sett hans storhet. Fått en en sterk kjærlighet til Herren. Tro. Så selv ikke de sterkeste trusler bet på dem. De sto imot selv om livet gikk tapt.
Som om de som Peter hadde møtt spørsmålet: ...elsker du meg? Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. (Joh. 21.16)
Dette skaper lengsel etter trosvekst hos meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar