Fremskritt

Tre meldinger til Tessalonikerne har fulgt meg gjennom helga - alle fra 1.Tess 4 og 5: ...Like fullt formaner vi dere, brødre, til å gjøre enda større fremskritt. (4.10), ...Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette! (4.1) og ...Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre... (5.11)
Først: Vil jeg ta dette til meg? Berører dette meg? Dernest er jeg fascintert av balansegangen til Paulus, balansegangen mellom å oppmuntre og utfordre: 4.1 begynner slik: Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være Gud til behag, og slik lever dere allerede... 4.10: Og dere viser denne kjærlighet mot alle brødrene i hele Makedonia. Mens 5.11 avslutter slik: ...som dere også gjør.  
Er jeg der? Er det en lengsel i meg, et ønske om at dette skal kunne sies om de fellesskap hører hjemme i?

----------------------------------------------------------------------------------

Tidligere har jeg fortalt om en kvinne som strever med både fysisk og psykisk sykdom og derfor strever sterkt med livslysten. Etter en bedre periode er det igjen svært vanskelig. Nye meldinger om en mulig, alvorlig fysisk sykdom gjør at livslysten går i svart. Stor behov for forbønn...