I går skrev jeg om å være overveldet. I dag har jeg møtt en som nettopp var: Nehemia: Å Herre, himmelens Gud, du store og fryktinngytende Gud, du som holder din pakt og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud (Nehemia 1.5)
Foruten å være overveldet av Guds storhet, var det en ting til som preget den jødiske munnskjenken bortført til babylonske Susa: Hans hjertesorg. Så tydelig at kongen bare måtte spørre hvorfor og fikk svar: Jerusalem lå i ruin.
Når jeg leser Nehemia tenker jeg like mye på lidenskap som hjertesorg. For meg blir dette tvillinger.
Dette ga Nehemia frimodighet da: Kongen spurte: «Hva er det du ønsker?» (2,4)
Dessuten, som Nehemia var overveldet. så hadde han også nærhet til Herren. Derfor ble hans respons slik: Da bad jeg til himmelens Gud, og jeg sa til kongen: ... så la meg få dra til Judea, til byen der mine fedre er gravlagt, så jeg kan bygge den opp igjen. (2,5-6) Han hadde frimodighet til å kaste seg utpå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar