Er jeg som Marta? Nøler jeg med å ta bort en stein som hindrer meg i oppleve mer av Guds herlighet? Blir mine "Jammen, dette går jo ikke an" viktigere enn signalene fra Herren?
Spørsmålene står i meg etter å ha lest Joh.11 om oppvekkelsen av Lasarus.
På Jesu utfordring hadde Marta gitt sin modige bekjennelse: Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre,» sier hun (v.25-27) Han hadde åpenbart også sagt at hun hadde mer i vente. Hun skulle få se Guds herlighet.
Likevel kom hun med sitt "Jammen, dette går jo ikke an" da: Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre,» sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham; han har jo ligget i graven i fire dager.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» (v.39-40) Heldigvis lot hun seg overtale. Steinen ble tatt bort. Hun fikk erfare Guds herlighet. La oss få vekk våre steiner...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar