I dag er "prioritering" blitt stikkordet for meg. Uten å bruke dette ordet er det, det Paulus skriver om i Filip. 3: Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. (v.8)
Noen vers senere forsterkes dette ytterligere: Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus (v.12) Hvorfor? Jeg finner ikke bedre svar enn at Paulus så sterkt hadde opplevd Jesu kjærlighet og hellighet at alt annet måtte vike.
Slik leder dette meg umiddelbart til et par andre vers om sterk prioritering: ... så la oss legge bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. (Heb.12.1-2)
Uten at dette skal ende i askese. Jesus selv setter ord på dette å bli grepet: For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg... (Matt. 25,35)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar