Igjen har jeg måttet tenke igjennom hva synd innebærer. Et par av salmene,18 som 32, sparket tankene i gang.
Salme 32 har Davids velkjente bekjennesle: Nå vil jeg bekjenne mine synder for Herren. Og du tok bort min syndeskyld. I Salme 18,32 skriver han: For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe om ikke vår Gud?
Der berører David selve kjernen: Hva jeg tenker om Gud. Er han for meg i ett og alt tilværelsens levende fundament? Aksepterer jeg at jeg i ett og alt må forholde meg til han, ha en relasjon til han? Og at en hver neglisjering av denne realiteten er synd?
Jesus satte velkjente ord på dette i spørmålet om de største budene:(1) Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft. (2) Du skal elske din neste som deg selv. Mark 12.29
Elske uttrykker sterkere enn noe annet en relasjon. Derfor blir synd først og fremst et relasjonsbrudd. Fordi jeg handler på egne premisser framfor Guds.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar