Alltid hardt å høre når noen ikke vil vedkjenne seg slekta. Ikke lenger vil vite av en far, en mor eller en bror. Motsatt er det ofte inspirerende når noen begeistret snakker om familien sin. Disse assosiasjonen tok meg forleden dag mens jeg leste teksten fra Ap.gjerninger om Paulus i Athen og hans Areopagostale.
Der taler han sterkt om slekt. Om oss alle som en del av Guds slekt: For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere sier: "For vi er hans slekt" (17.28)
Palus utfordrer meg!
Er jeg i enhver sammenheng like tydelig som han i erkjennelsen av at jeg for hvert eneste sekund lever, beveger meg og er til i en absolutt tilknytning til Gud? Jeg er hans slekt - og har derfor alltid en naturlig slektstolthet?
At Salme 62,2-3 ikke bare er et hjertespråk, men også en proklamasjon av min slektstilhørighet:
Bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra ham. Bare han er mitt fjell og min frelse; han er min borg, jeg skal ikke rokkes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar