Bofellesskap

I går var det ly som opptok meg. I dag er jeg nær sagt et skritt videre. I hvert fall om jeg med ly tenker litt mer midlertidig. Ja, som en gaphuk.
Nå er jeg over på å bo, ha bolig... Det å bo hos hverandre. Jesus hos meg, jeg hos han.
I dag har jeg møtt to vers som i sum nettopp uttrykker dette gjensidige bofellesskapet.
Først vers 9 i Salme 91: For du sier: «Herren er min tilflukt.» Den Høyeste har du gjort til din bolig. Midlertidig ly er blitt til permanent bopel.
Så Romerne 8.10: Dersom Kristus bor i dere, er nok kroppen død på grunn av synden, men ånden er levende fordi dere er rettferdige for Gud.
Forenet med Kristus... Mye trygghet...

I Guds skygge

På ny er jeg tilbake i Salme 91. Salmen som på en helt enestående måte uttrykker Guds omsorg. Som begynnelsen: Den som sitter i Den Høyestes ly og bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: «Min tilflukt og borg, min Gud som jeg setter min lit til!» (v.1-2)
Eller vers 14: Jeg berger ham, for han holder seg til meg; jeg gir ham ly, for han kjenner mitt navn.
Om enn med helt andre ord så uttrykker 1.Kor. 1.9 det samme: Gud er trofast, han som har kalt dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.
Eller som summen av to sangstrofer: Tett ved sia mi går Jesus... Put your hand in the hand of the man From Galilee... I sum er dette å leve i samfunn, bo i den høyestes skygge. Trygt ly. Jeg trenger slikt ly.

Garderoben min

Igjen har dette klesskifteverset i Efeserbrevet 4 grepet fatt i meg. Verset hvor Paulus foreskriver et fullt stilskifte: Dere skal ikke leve som før, men legge av det gamle menneske som blir ødelagt av de forførende lystene. Dere må bli fornyet i sjel og sinn og kle dere i det nye menneske, det som er skapt etter Guds bilde til et liv i rettferd og hellighet etter sannheten.
Ekstra utfordrende blir disse versene i lys av det Paulus skriver i begynnelsen av brevet: Derfor holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg nevner dere i mine bønner. For jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige. (1.15-16)
I sum en sterk påminnelse om vedvarende å være oppmerksom på min åndelige garderobe. At jeg ser til at alt blir skiftet ut. Fra innerst til ytterst.

Gir fred...

Snakket om gråvær i sinnet i går og ser at det fortsatt er litt som uten for vinduet... Da blir det en god opplevelse når nettopp denne sangen tar tak i meg:
.
Jeg skulle ei sørge, jeg har jo en venn,
som bær på sitt hjerte min nød.
Den vennen er Jesus, Han elsker meg enn,
Han elsker i liv og i død.
.
Han har meg utkåret så ussel jeg var,
Av nåde jeg er nå hans brud.
Han vil meg ei slippe det løfte jeg har,
Før hjemme jeg er hos min Gud
.
Som er er helt i tråd med Joh. 14.27: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.

Jesusnærhet

Litt grå dagsstart for meg. Prøver å dra i gang igjen etter at influensaen tok litt tak i meg. Jeg er bakpå med det jeg må gjøre.
Samtidig har jeg med meg siden søndagen et kort Jesussitat fra Matt. 12: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer (v.7) Som Jesus etter all sannsynlighet hentet fra Hosea 6: For jeg vil ha troskap, ikke slaktoffer, gudskjennskap heller enn brennoffer. (v.6)
Dette hjelper meg til å bli revet løs fra mitt eget mismot - som lett kan gjøre meg rutineaktig, rituell på mitt vis...

I stedet: Søke troskap, søke nærhet til Jesus. Be om at hans ånd får regjere meg. Framfor mismotet, slippe fram Åndens frukt: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse (Gal. 5,22)

----------------------------------

Førjulsinnspurten

I lys av det jeg skriver over har frimodighet til å be om gode venners forbønnshjelp - at jeg og Trygt Ly kan lykkes med den førjulsinnspurten som venter - både inntektsgivende journalistarbeid, oppfølging av Trygt Ly-arbeidet og informasjonsoppgaver.

Organisk forbindelse

Blir ikke ferdig med gårdagens "Bli i meg" og dette så meningsmettede budskapet fra Jesus: At dette å tro han, ta imot han, gir meg en organisk og helt avgjørende forbindelse med han. Som han sier: Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg... For uten meg kan dere ingen ting gjøre. (Joh.15.4-5).
Starten av Johannes har samme budskap, bare med noen andre ord om det bli i Jesus, ta imot han: De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud. (1.13)
Eller som Jesus sa til Nikodemus: Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny. (3,3).

---------------------------

Robert

Synskontakten og brukermedvirkeren vår i Polen, svaksynte Robert, sliter igjen med helseproblemer. Denne gangen har han som skikkelig voksen mann fått kusma. Ikke bra. Robert trenger forbønn.

Bli i meg

Igjen er jeg konfrontert med et av de aller sterkeste uttrykkene for tro i Bibelen: Bli i meg, så blir jeg i dere. (Joh.15.4) Så enkelt og så utfordrende. Verset er en del av Jesu vintrebilde: Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. (v.5)
Noen vers før har Jesus sagt mer om hvordan alt henger sammen: Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. (14.11)
Litt senere blir dette "å bli i meg" enda sterkere uttrykt: Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. (14,23)
Bli i meg...

Rett til meg

I dag har jeg møtt vers som går rett inn i hjertet mitt: Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet (Ef.3.16-17)
Alt for mye av kvelden i går gikk med til å kave med et oppdragsprosjekt, et mulig inntektsgivende prosjekt i Polen som nettopp nå synes å ta helt feil vei. Finner ikke ut av tilnærmingen til den polske partneren. Blir stressa. Da er det uendelig godt å møte disse velkjente versene. Få Bibelens hjelp til å be om Åndens kraft og styre - bli rotfestet i kjærlighet.

------------------------

Siste farvel...

I dag tar styreleder Dag et siste farvel til sin svigermor, som resten av familien sier takk for alt til en kjær mor, en god mormor. Hun døde for noen dager siden. Husk gjerne på dem

-----------------------------------------

Wangkirkeprosjektet

Som jeg skriver over, strever vi å finne ut av et oppdragsprosjekt knyttet til Wangkirken i Polen - se denne linken

http://trygtly.blogspot.com/2009/02/fram-og-tilbake-for-wangprosjekt.html Det har vært mye fram og tilbake og i løpet av helga må vi få fram til en avklaring

Omdømme

Innledningen til 1.Tessalonikerbrevet utfordrer meg: For vår Gud og Fars ansikt husker vi på dere og tenker stadig på hvordan deres tro viser seg i gjerning, deres kjærlighet i arbeid, og deres håp til vår Herre Jesus Kristus i utholdenhet. (1.3)
Er jeg selv i nærheten av et slikt vitnesbyrd?
Paulus berører noe helt avgjørende: Dette å være et oppmuntrende eksempel. Gi inspirasjon. Som han direkte skriver: Slik ble dere et eksempel for alle dem som tror... (v.7) Ja, enda sterkere: ...alle steder har folk hørt om deres tro på Gud. (v.8)
Ikke brautende, skrytende, nei, men: tro som viser seg i gjerning, kjærlighet i arbeidet og håp til vår Herre Jesus.
Hvilket omdømme...

Spørre, lytte, tjene

Hvordan møte de som ikke vet ut eller inn av sin situasjon? I slutten av Markus 10 gir Jesus en enkel resept i sitt møte med blinde Bartimeus i Jeriko: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spurte Jesus. Den blinde svarte: «Rabbuni, la meg få synet igjen!» Da sa Jesus til ham: «Gå du! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han fulgte Jesus på veien. (v. 51-52)
Jesus spurte framfor å fortelle hva han trodde var best for Bartimeus. Han tok Bartimeus på alvor. Slik understreker Jesus det jeg ofte har fått mange lekser om i å møte funksjonshemmede. Være villig til å lytte til deres behov.
I versene før forsterker Jesus ytterligere perspektivet: For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. (v.45)

I mitt sted...

Etter igjen å ha lest historien om sønn Absalom som prøvde å frarøve makta fra far David, men endte halshogd under ei steinrøys, og så se far Davids reaksjon: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn! Å, om jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!» (2. Sam. 18.33), tenker jeg: - David gir meg et Jesusbilde.
Mye Absalom i oss mennesker. Mye opprør mot Herren. Mange forsøk på å detronisere Herren. Bibelen har historie på historie. Vi ser det hver dag. Syndens realitet.
Likevel: Jesus døde i mitt sted, i alle synderes sted: Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens. (1.Joh.2.2)
Jesus gjorde hva David tenkte: Han døde i mitt sted.

-------------------------------

Mormor døde

Før helga skrev jeg om en familie i Trygt Ly's nære nettverk hvor kreftsykdommen herjer og hardt har rammet mormor og farfar. Mormor døde samme dag. Så igjen ber vi om forbønn. Denne gangen spesielt for de som står tilbake.

Erkjenne

Vil jeg erkjenne, si at sånn er det? La Guds søkelys slippe? La det avdekke synd inne i hjertekrokene mine? Vedkjenne meg det han finner. Da gjør det godt å lese 1.Joh. 1.9: Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.
Er jeg derimot gjenstridig, blir signalet ganske annerledes og tøft: Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. (v.8)
Det mest dramatiske er at jeg ikke har skjønt hvem Gud er, hva sannhet er: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. (v.5-6)
Vil jeg derimot leve i tilgivelsens flombelys er det mye håp: Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd. (v.7)

---------------------------------

Sykdom herjer

En familie i Trygt Ly's nære nettverk merker hardt hvordan kreftsykdommen herjer. Både mormor og farfar i familien er hardt rammet. Så derfor er det kommet en sterk anmodning om forbønn.

Jubler jeg?

Hvor mye jubler jeg? Hvordan preger dette meg når jeg går til gudstjeneste? Spørsmålene sto i meg på lørdag - med tanke på kommende gudstjeneste.
Slutten av Salme 5 satte meg på sporet: Alle som tar sin tilflukt til deg, skal alltid glede seg og juble. Du verner dem, og de som elsker ditt navn, skal fryde seg i deg. (v.12)
Også ganske utfordrende: ...skal alltid glede seg og juble. Alltid er et ganske konsekvent ord. Lite prutningsmon.
Jeg finner ikke bedre svar enn at det står om orienteringspunktet - eller gjerne tilfluktsstedet. Hvor jeg finner ly. Som dette verset også har fokus på: Storheten i herrens vern.
Hebrerbrevet er inne på det samme: ...legge bort alt som tynger, ...holde ut ...med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus (12,1-2)

Enda mer om å behage

Kanskje er jeg ensformig... Men konstanterer bare at ledetrådene mine, leseplanen jeg har, idet siste ofte har pekt i samme retning. Med "behage" som stikkord. Som i dag fra Filipperbrevet: Se bare til at dere fører et liv som er Kristi evangelium verdig... at dere står sammen i én ånd, kjemper med ett sinn for troen på evangeliet (v. 1,27) Eller: Vis samme sinnelag som Kristus Jesus! (v.2,5). Ja, nesten enda sterkere: ...og arbeid på deres egen frelse, skjelvende av ærefrykt (v. 12)
Da er det godt med denne oppmuntringen: For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje. (v. 13)

-------------------------

Hva så...

Alltid noen utfordringer i Trygt Ly-arbeidet. Ofte knyttet til økonomi. Denne gangen fordi det nettopp kom utforende melding: ...dessverre at det er lite igjen til å kjøpe artikler til nettsidene for resten av 2009. Meldingen kom fra fylkeskommunen i Akershus. Vår viktigste kunde for journalisten i meg. Sånn umiddelbart utfordres vi derfor til å finne andre løsninger som tetter et åpent hull i budsjettet... Noen ti-tusen kroner. Husk gjerne dette i forbønn.

"Behage" følger meg

Siden jeg skrev om Enok som behaget Herren, har verbet som substantivet holdt tak i meg. At jeg lever et liv som er Gud til behag, gi han glede, ære han. I starten av Rom. 12 skrives det sterkt om dette: Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. (v.1)
Men hvordan mer konkret?
Fortsettelsen av Rom. 12 gir klare føringer. Spesielt et par av dem har en påminnelse til meg: På samme måte er vi alle ett legeme i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer. Vi har forskjellige nådegaver... (v.5-6) At jeg bruker og behager mine omgivelser og Herren med nådegaven jeg har fått.
Dessuten: Vis oppriktig kjærlighet, avsky det onde og hold dere til det gode. (v. 9) Behage. Som bare er en introduksjon. Påfølgende vers har svært konkret beskjed om hva det å behage innebærer.

Framskritt?

Er det bevegelse, utvikling i kristenlivet mitt? Slipper jeg Ånden til for vekst og modning? Hungrer jeg etter framskritt?
Begynnelsen av 1.Tess.4 gjør disse spørsmålene uungåelige: For øvrig, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være Gud til behag, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette! (v.1)
Det sterke anliggende understrekes av denne gjentakelsen:
Om kjærligheten til brødrene behøver vi ikke skrive til dere, for dere har selv lært av Gud å elske hverandre. Og dere viser denne kjærlighet mot alle brødrene i hele Makedonia. Like fullt formaner vi dere, brødre, til å gjøre enda større fremskritt (v.9 og 10)

-------------------------------------------------

Neste nyhetsbrev går ut

Alltid spennende å sende ut et neste nyhetsbrev. Helt avgjørende for Trygt Ly-arbeidets videre framdrift at vi på en rett måte berører mottakerne. Derfor ber jeg ofe og mye for nyhetsbrevet - og håper at dere kan stå sammen med oss i forbønn. Se http://trygtly.blogspot.com/2009/11/neste-nyhetsbrev-gar-ut.html

Gi videre...

Hva gjør jeg med velsignelser jeg får? Gjør jeg som han som fikk en talent. Holder de for meg selv, eller ja, så gar som han, graver de ned, forskusler de?
Tenker på dette etter å ha lest 1.Peter 3,9: Dere skal tvert imot velsigne. For dere er selv kalt til å få velsignelse.
Peter sier både noe som gir grunn til stor glede: Vi er kalt til å få velsignelse. Herren ønsker å velsigne oss. Ja, mer enn det: Velsignelse er en del av det å leve med han. En del av hans kjærlighetens vesen.
Som han også vil velsigne oss med. Da blir dominoeffekten klar: Får jeg velsignelse, så skal jeg velsigne...
Bli i lignelsen om talentene. Sørge for at mottatt velsignelse forvaltes godt.

Bli i meg...

Gårsdagens sitat fra Joh.15.4: Bli meg så blir jeg i dere, sitter i meg. Når jeg derfor idag igjen har lest Salme 139, blir den nettopp det sterke og mer ordrike uttrykket for akkurat det samme. Herrens nærhet:
Herre, du ransaker meg og kjenner meg. Om jeg sitter eller står, så vet du det, langt bortefra merker du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier.
Ja, før jeg har et ord på tungen, vet du det, Herre, fullt og helt.
Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Det er for underfullt til å skjønne, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd, hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?
(v.1-7)
Bli i meg så blir jeg i dere...

Det som betyr noe...

Igjen har jeg denne påminnelsen om det aller mest sentrale, det som betyr aller mest - sagt med Gal.6,15: For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning.
I versene før tar Paulus et oppgjør med ytre anliggende: Ingen verdens betydning om ikke aller viktigste er på plass. Noen vil si det slik: "Back to basic".
Jesus sier det samme med noen andre ord: Bli i meg, så blir jeg i dere. (Joh. 15,4)
2.Kor. 5,17 sammenfatter disse to versene: Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til...
Bakteppet for det Nikodemus fikk høre: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike. (Joh.3,3)

Rollefordeling

Selv om årstiden ikke akkurat er der, blir jeg nettopp nå ikke ferdig med to tekster om planting, såing og rollefordeling. Den første: Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst, skriver Paulus i 1.Kor.3.5-6.
Jesus er inn på samme tema i den velkjente lignelsen om såmannen Matt. 13 og de forskjellige såbedene: Steingrunn hvor såkornet ikke kan sette rot, tornebusker som kveler veksten og så god jord: ...det er den som hører ordet og forstår det. Han bærer frukt: noe hundre, noe seksti, noe tretti ganger det som ble sådd. (v.23)
For meg sier begge versene det samme: Veksten er Guds verk, såbedet er mitt ansvar. Som såkornet har det Gudskapte livet i seg, er livet mitt i kjødet som i Ånden alene Guds verk. Mens det å pleie vekstvilkårene, såbedet, er mitt ansvar. Rollefordeling.